Det var Hitler som sto bak drømmen om en arktisk jernbane, en ”Polar Eisenbahn”. Fra Fauske skulle der føres et sidespor til Narvik, mens hovedlinjen skulle gå videre til Kirkenes. Org. Todt satte lydig i gang store anleggsarbeider nordover fra Fauske til Hamarøy og Tysfjord. Der ble satt inn bare på denne strekningen over 8000 russiske krigsfanger som sprengte tunneler, støpte fundamenter og anla traseer og fyllinger.

Slavearbeidet foregikk ofte i det som best kan karakteriseres som villmark. Utbyggingen var også langt mer krevende enn det tyskerne hadde forestilt seg.
Det deltok også norske fangevoktere og i Tysfjord fortelles det at disse behandlet fangene verre enn sine læremestre.

I Sommarseth ved Leirfjorden ble 11 fanger skutt da de gjorde opprør. Som en siste hilsen hugget russerne inn i bergveggen etter kapitulasjonen:” Til evig minne om våre venner”.

Hitler var til de grader besatt av å videreføre ”Die Arktische Bahn” at han kom gjentagne ganger inn på dette emnet i bordtaler. I det minste skulle man greie å knytte en jernbane fra
Narvik til Trondheim. Dette skulle gi en sikker transport av malm fra Kiruna samt føre fram forsyninger til polarfronten.

Til og med så sent som midt i april 1945 kom der ordre fra bunkeren i Berlin om at forsyningene av kull og olje til arbeidet med banen skulle ha prioritet. Arbeidet holdt fram helt til tyskerne kapitulerte. Litt lenger syd, mellom Mo og Fauske hadde ca. 13 000 fanger arbeidet på anleggene. 1200 mistet livet.

I dag kan restene av slavearbeidet med ”Polar Eisenbahn” ses i form av halvferdige tunneler, merkelige betongkonstruksjoner og overgrodde traseer. På Hamarøy er det flere plasser som omtales som ”jernbanen”.