- +47 91 73 03 28
- [email protected]
- Man - Fre: 11 - 15
- Lør: 11 - 15
- Søn: 12 - 15
- Alle dager: 18.30 - 22.00
Størsteparten av Marinens skip og fly var gått tapt under felttoget. Riktignok hadde begge jagerne «Draug» og «Sleipner» kommet seg unna sammen med en gammel norsk ubåt, tre oppsynsskip, to torpedobåter, sju vaktbåter samt 4 tyskbygde Heinkel 115 sjøfly.
Slaget om Storbritannia var i full gang og det tok tid før vi fikk nyere og mer moderne fartøy. Dessuten måtte personell opplæres og allerede sommeren 1940 ble Marinens Radioskole i London startet.
I 1942 ble det også satt i gang kurser for å utdanne befal og menige til kystartilleriet som i 1945 utgjorde 550 mann. Ved årsskiftet 42/43 var imidlertid marinen vokst til 58 fartøyer. De aller fleste av disse ble satt inn i eskortetjeneste for konvoiene.Norge fikk også 3 nye ubåter. «Uredd»-«Ula» og «Utsira».
De som deltok i marinen gjorde innsats over et enormt område, fra Barentshavet i nord, til Panama-kanalen i vest, til Cape Town i sør. Også i Rødehavet, Persiske Gulf og Bombay opererte den norske marine. Fra og være 600 mann i mai 1940 var tallet
steget til 7400 i 1945 hvorav 100 var kvinner. Av de 118 krigsskip som seilte under norsk flagg, gikk 20 skip tapt ved krigsforlis.
Sjøfolkene i marinen kunne være utsatt for ekstreme påkjenninger under patruljering i kanalen med kamp mot tyske torpedobåter (E-båter) samt eskortetjeneste i Nordishavet.
Der var mange fra Lofoten som pga. Lofotraidet dro til England og som deltok i marinen.
Handelsflåten
Norges største bidrag til de alliertes krigføring mot aksemaktene foregikk på havene hvor den veldige handelsflåten som Norge disponerte ble stilt til rådighet.
Kloden over vaiet det norske flagget akterut på gråmalte og velstelte skip. Men det er ikke nok å ha moderne skip hvis du ikke har dyktige sjøfolk. 30 000 dyktige sjøfolk deltok på alle frontavsnitt.
Alt fra konvoier til landgangsoperasjoner i Europa. Også ved den evakueringen fra Dunkerque i slutten av mai 1940 deltok vi. Bare ved invasjonen av Nord-Afrika deltok 30 norske skip. Den største ytelsen var allikevel innsatsen om slaget om Atlanterhavet.
For England var de norske tankskipene av største betydning. Uten denne norske innsatsen, ville det ha vært vanskelig for de allierte å opprettholde den intense bombingen som la grunnlaget for invasjonen i Normandie. Sjøfolkene ble utsatt for voldsomme påkjenninger, især da slaget om Atlanterhavet raste som verst mellom de tyske ubåtene og allierte konvoier med mangelfull eskorte.
3734 sjøfolk fra handelsflåten mistet livet. Over 500 skip ble senket.
Kystflåten 1940-45
Norge var under krigstiden helt avhengig av kystflåten. Av Norges samlede tonnasje utgjorde hjemmeflåten bare ca. 15 %, men hadde alvorlige tap under krigen.
Sjøfolkene var mellom barken og veden, mellom venn og fiende. Det var ikke til å unngå at også de sivile kystskipene som hurtigruta og mindre lokalbåter også til tider hadde tyske soldater om bord. Dette førte til at noen så på kystflåten som et redskap for tyskerne. At skipene var et være eller ikke være for kystbefolkningen kom i annen rekke.
Derfor har kystflåtens innsats vært tonet ned etter krigen. Også fokuseringpå dramatiske forlis med mange omkomne forårsaket av
alliert krigføring, har man ønsket å unngå. Først i vår tid har man oppnådd offentlig unnskyldning for den tragiske senkningen av for eksempel. Irma hvor mange omkom, forårsaket av norske torpedobåter.
Det er vel bare og innrømme at selv om man slåss for den riktige saken, så kan der gjøres gale ting. Sjøfolkene var i en slags marerittaktig situasjon. Sluttet de og seile ble de arrestert av tyskerne. Fortsatte de og seile kunne de bli angrepet av de allierte….
Omtrent halve tonnasjen ble senket. Verst gikk det ut over de store skipene og det var flyangrep som var årsaken til de fleste senkningene. Tiden i sjøen med angrep og senkninger, tysk kommandering og dirigering, mannskapsproblemer og spetakkel var en stor påkjenning for sjøfolkene.
Når skipene var i land var det lite en kunne foreta seg. Byene var mørklagte og lite trivelige. Tyskerne overvåket alt som skjedde og mange plasser var der forbud mot å oppholde seg ute om natten.
Fra høsten 1941 sluttet også hurtigruten med å gå lengre nord enn til Tromsø. Den videre befordring ble foretatt med «erstatningsruten» som besto av store fiskekuttere sog ishavskuttere. Flere av disse ble også angrepet og senket med tap av så vel sjøfolk som sivile. Ca. 200 skip ble senket og nesten 1200 sjøfolk og sivile omkom.
M/S Rigel
Det forliset som førte til størst tap av mennesker på kysten under krigen var senkningen av M/S Rigel. Skipet hadde seilt med norsk mannskap med utstyr for tyskerne og ble etter en episode hvor nordmennene hadde kjørt det på land, overtatt av tysk mannskap og flagg.
På sin siste tur ble Rigel fylt opp med russe-fanger samt 455 soldater. Når den forlater Bodø natt til 26.nov. er det 2838 mennesker om bord. Utenfor Helgeland går det galt. Rigel blir angrepet av britiske fly og skutt i brann. Kapteinen forsøker fortvilt å kjøre skipet på land, men fem bomber treffer skipet, noen treffer rett ned i rommene. Hele tiden fortsetter flyene og hamre løs på skipet og det er de mest redselsfulle sener som utspiller seg om bord. 2 571 mennesker omkommer, bare 267 blir reddet. En nordmann redder livet. På sykehuset i Sandesjøen opererer legene i 3 døgn i trekk. Rigel er den største skipskatastrofe på norskekysten gjennom tidene. Rigel ble stående i mange år liggende med baugen stående opp i været på Rosøya, klart synlig fra skipsleia.
Wilhelm Gustloff
Ser man krigen under ett så var ikke Riegel krigens største skipskatasrofe, det var Wilhelm Gustloff som ble senket 30 januar 1945 i Østersjøen.
Skipet var fullt av flyktninger fra Baltukum og ble torpedert av den russiske ubåten S 13. 6000 mennesker mistet livet.
Ekstreme påkjenninger
De som deltok i marinen under 2.verdenskrig var ofte utsatt
for ekstreme påkjenninger. Utkikken, som speidet etter miner, ubåter etc. sto utendørs – også om vinteren…
Sitat fra en bok av Nils Bjørnsom: «Sjørokk, hagelbyger og en hylende storm pisker ansiktene som etter hvert blir mer og mer stive av salt. I de verste stormkastene er det vanskelig å puste.. Vinden suger luften ut av deg, og man må helst dukke under vind-skjermen for å trekke pusten. Vannet drypper av klærne og de tykke dyffelcoatene blir tunge som bly. I ansiktet stikker det som av tusener nåler».
De tyske ubåtene
Det tyske ubåtvåpnet hadde store tap i nordområdene. Hele 76 U-båter ble senket og 3509 mann hviler i sine stålsarkofager. Også den berømte ubåtkaptein Günter Prien endte sine dager i nordishavet. Under et angrep på en konvoi ble han oppdaget og angrepet av eskorten med synkeminer.
Med ett ser man et orange uhyggelig lys dypt ned i havet fra en enorm eksplosjon. Lyset står og dirrer noen sekunder for så å svinne henn. Slik endte Prien og hans mannskap sine liv med U-47.
På de tyske ubåtene ble bare de beste tatt ut. Kravene var strenge. Av 100 mann ble bare 10 mann godkjent for ubåtjeneste. Grunnen var de ekstreme påkjenningene som mannskapet ble utsatt for.
Når de var på land var ubåtmannskapene ville etter å oppleve mest mulig på kortest mulig tid og vanlige folk holdt seg lengst mulig unna. Selv om man vasket seg aldri så mye, så kunne man etter noen timer kjenne på lukten at vedkommende var på u-båt. Stanken satt faktisk fast i huden på dem….
Det var først og fremst de tyske ubåtene som skulle avskjære konvoiene som gikk med materiell til Murmansk. Hitler anså Nord-Norge som et ”skjebneområde” og fikk byggingen av ubåter økt fra 10 til 25 pr. mnd. Nærmeste ubåtbase for Lofoten var i Skjomen, mens det i Bogen var et stort marineverksted med en diger flytedokk.
På grunn av de ekstreme påkjenningene det var å være på ubåt, var utvelgelsen av mannskapet svært strengt. Den store mengde ubåter som patruljerte nordområdene satte selvfølgelig også sitt preg på det lokale miljø. Det var unge menn, mange praktisk talt bare gutter, forført av nazipropaganda, higende etter eventyr og lokket og forledet av tanken på ære og berømmelse. Ved landlov var de så uregjerlige og ville at vanlige folk holdt seg langt unna. Neste tur kunne bli den siste.
Så smart var ikke en fra NS som en kveld møtte en slik tysk ubåtgjeng. For å gjøre litt stas på sine meningsfeller satte han i et friskt ”Heil Hitler” og hev armen i været. Men det var ikke lurt for etter ubåtmannskapets reaksjon var dette det verste de hadde hørt. Han ble slått rett ned og etter at alle hadde urinert på han, gikk de videre.
Ubåtene spredde mye død og pinsel på havene, men endte selv opp med voldsomme tap. Av 40 000 mann var bare 10 000 tilbake når krigen var over. Mange ligger på bunnen i Nordishavet sammen med sine offer, sjøfolkene som mistet livet i Murmansk-konvoiene.
De tyske ubåtene laget seg ofte våpen- skjold som ble montert på tårnet til ubåten. Dette ubåtskjoldet har tilhørt
U 586 som tjenestegjorde ved 11 flotilje og som var stasjonert i Bergen fra sommeren 1942. De skulle operere i nordishavet eller ”Eismeer” som de selv sa.
U 586 overlevet tjenesten som varte i ca. et år ved 11 ubåtflotilje, men bare for å bli senket 5 juli 1944 utenfor kysten av Frankrike. Dette skjoldet har trolig hengt om bord på ubåten og har blitt gitt til 11 flotilje når ubåten ble beordret sørover.
Det skal ha hengt i messa i Bergen. Trolig er det det eneste ubåtskjold som eksisterer i dag. Legg merke til at isbjørnen har hodet andre veien enn bjørnen på de mer heraldiske skjoldene som hang utvendig
Meny
