- +47 91 73 03 28
- [email protected]
- Man - Fre: 11 - 15
- Lør: 11 - 15
- Søn: 12 - 15
- Alle dager: 18.30 - 22.00
Ca. 13 000 av dem var døde da freden kom. Antallet fanger fra Jugoslavia var ca. 4 200. (serbere). Tyskerne behandlet serberfangene enda mer umenneskelig enn russefangene. Fangene hadde et blodslit med bygging av veier og jernbane i Nord-Norge. Forholdene der fangene bodde kunne variere fra brakker til rene tilintetgjørelsesleire hvor de var innkvartert i jordhuler.
Det var også forskjell om det var den tyske hæren (Wehrmacht) eller om det var SS-som styrte leiren. De aller verste leirene var SS ansvarlig for. Her kan nevnes «Blodveien» ved Rognan samt redselsleiren i Beisfjord ved Narvik.
I Beisfjord ble forholdene så forferdelige at det ble for galt selv for tyskerne og leiren ble tatt i fra SS og fangene sendt til Korgen. Men da levde bare ca. 180 av 950 mann. (serbere)
I Lofoten hadde vi flere leirer for russefanger. Her ble fangene noe bedre behandlet, men det avhang av hvor nazifisert vaktpersonalet var.
En jente fra Svolvær (Marith Robertsen) som ga matpakken sin til en fange og ble sett av vakta, ble sittende 3 mnd. i fengsel i Kabelvåg. De fleste fangene i Lofoten berget dog livet, men ikke alle. I leiren ved Sund i Lofoten ble 2 henrettet da de hadde stjålet en pistol. Forholdene i Steigen var imidlertid i 1945 helt forferdelige. I Nordland var der ved krigens slutt over 30 000 russiske og ukrainske fanger.
Fangene fra Sovjet ble forskjellig behandlet, alt etter hvem som styrte leiren.
I Lofoten var det Wehrmacht (den ordinære tyske hæren) som sto for vaktholdet i fangeleirene. Men også her kunne forholdene være opp og ned, alt etter hvordan offiserene og soldatene var. En ung jente i Svolvær ble som kjent satt 3 mnd. i fengsel i Kabelvåg fordi hun ga bort matpakken sin til en fange, så forholdene kunne også her være preget av umenneskelig holdning.
Problemet lå i at i den nazistiske ideologi var dette å ha medfølelse med et «undermenneske» sett på som en svakhet. Dette var spesielt betegnende for SS. Under evakueringen av Finnmark høsten 1944 lød ordren fra Hitlers hovedkvarter at «medfølelse med befolkningen var ikke på sin plass».
Denne nådeløse holdningen førte til mange episoder som kunne få konsekvenser mange år etter krigen mennesker imellom. Her skal du få bare en historie. En arbeidskommando av russiske fanger var på vei hjem til brakkene etter en hard dag på et fiskebruk på Hjelskjæret i Svolvær. En av fangene går ca. 70 meter foran vakten og de andre. Han må passere to fra Svolvær som står og snakker sammen.
Når han nærmer seg slakker han på farten, kanskje i håp om å kunne få noe stukket til seg. Tilfeldigvis har den ene utrolig nok et brød under armen og det stikker han til fangen som lynraskt putter det under den fillete jakken. Hva er det du gjør? sier den andre som står der. Ga du fangen et brød? Ta det i fra ham med en gang. Si at han rappet det til seg. Nå kommer vakten. Herregud, du får oss begge sendt i leir. Ta det i fra ham sier jeg! Nei, svarte han som gav bort brødet. Han skal ha det og du står i ro ellers…
Den tyske vakten nærmet seg med en mistenksom mine og fangen var tydelig svært nervøs for han forsto hva de to nordmennene kranglet om. Da vakten var noen meter unna begynte han og trekke seg bort og sluttet seg til de andre fangene. Den tyske soldaten sendte nok et mistenksomt blikk mot de som sto der og passerte med arbeidskolonnen etter seg.
Du kan jo ikke være riktig normal, stønnet han som ville ta brødet fra fangen. Er du klar over hva du kunne fått oss brakt opp i?? Vi skal snakke om det siden, svarte han som ga bort brødet. Imidlertid ble det ikke til at de fikk snakket om det «siden» før mange år etter krigen. Vedkommende som gav bort maten sin flyttet til Oslo og ved en tilfeldighet møttes de i hovedstaden. De kom inn på krigstiden og giveren av brøden kom inn på historien om fangen.
Husker du at du ville ta fra den utsultede fyren brødet som jeg gav ham?? Men den andre ville ikke ha noe snakk om det. Men du må da huske det? Den andre svarte, Jeg vil ikke snakke om det, sier jeg. Han så bønnfallende på den andre og ønsket tydelig et annet emne. Giveren av brødet reiste seg stille og forlot bordet. De møttes aldri mer og hadde vel av helt forskjellige grunner heller ikke noe ønske om det. Slik kunne ting man gjorde, eller ikke gjorde, få betydning for forhold mellom mennesker i mange år etterpå.
Mange barn hjalp fanger
De lærte seg hvilke av fangevokterne som var farlig og hvilke som snudde seg bort og så en annen vei. Som takk for maten laget fangene små leker som de stakk til barna. Den ekstra maten som sivile klarte å gi til fangene reddet nok livet til mange.
Trillebåra som sovjetiske fangen sitter på ble brukt på Blodveien i Rognan.
HITLERS POLAR EISENBAHN
Det var Hitler som sto bak drømmen om en arktisk jernbane, en ”Polar Eisenbahn”. Fra Fauske skulle der føres et sidespor til Narvik, mens hovedlinjen skulle gå videre til Kirkenes. Org. Todt satte lydig i gang store anleggsarbeider nordover fra Fauske til Hamarøy og Tysfjord. Der ble satt inn bare på denne strekningen over 8000 sovjetiske krigsfanger som sprengte tunneler, støpte fundamenter og anla traseer og fyllinger.
Slavearbeidet foregikk ofte i det som best kan karakteriseres som villmark. Utbyggingen var også langt mer krevende enn det tyskerne hadde forestilt seg. Det deltok også norske fangevoktere og i Tysfjord fortelles det at disse behandlet fangene verre enn sine læremestre.
I Sommarseth ved Leirfjorden ble 11 fanger skutt da de gjorde opprør. Som en siste hilsen hugget russerne inn i bergveggen etter kapitulasjonen:” Til evig minne om våre venner”.
Hitler var til de grader besatt av å videreføre ”Die Arktische Bahn” at han kom gjentagne ganger inn på dette emnet i bordtaler. I det minste skulle man greie å knytte en jernbane fra
Narvik til Trondheim. Dette skulle gi en sikker transport av malm fra Kiruna samt føre fram forsyninger til polarfronten.
Til og med så sent som midt i april 1945 kom der ordre fra bunkeren i Berlin om at forsyningene av kull og olje til arbeidet med banen skulle ha prioritet. Arbeidet holdt fram helt til tyskerne kapitulerte. Litt lenger syd, mellom Mo og Fauske hadde ca. 13 000 fanger arbeidet på anleggene. 1200 mistet livet.
I dag kan restene av slavearbeidet med ”Polar Eisenbahn” ses i form av halvferdige tunneler, merkelige betongkonstruksjoner og overgrodde traseer. På Hamarøy er det flere plasser som omtales som ”jernbanen”.
Hitlers tog
Til tross for at tusener av fanger fra Russland, Ukraina og Serbia arbeidet med å føre jernbanen videre nordover kom aldri Hitlers tog til Nord Norge.
Meny
