• +47 91 73 03 28
  • [email protected]
  • Man - Fre: 10 - 16
  • Lør: 11 - 15
  • Søn: 12 - 15
  • Alle dager: 18.30 - 22.00
no Norwegian

Historisk tilbakeblikk

William Hakvaag, ved festningen på Kreta utenfor Kabelvåg

Lofoten krigsminnemuseum er et museum som skal drive med opplysningsarbeid vedr. 2.verdenskrig. Arbeidet er knyttet opp mot det som skjedde i Lofoten og Nord-Norge, men tar også for seg ting som skjedde lengre unna da dette også kunne få følger for oss. For eksempel fikk vi Stalingradsoldater på besøk… De var blitt fløyet ut med forfrysninger og kunne mangle fingre, ører eller litt av nesetippen. Soldatene var blitt sendt helt opp til Lofoten for å ha rekonvalesent, eller «erholung» som tyskerne kalte det. Altså en rolig tid for å komme seg. Men mange var mentalt i ubalanse og både befolkningen og de tyske soldatene som var stasjonert her følte seg utrygge på dem.  Slik kunne vi få følgende av krigshandlinger langt unna inn på livet.

Drømmen om å lage et museum fra krigens dager hadde opptatt mange i distriktet. Bakgrunnen var at mange fra Lofoten og Vesterålen hadde deltatt i de dramatiske dagene i 1940. I tillegg fikk vi Lofotraidet 4.mars 1941. Dette kan regnes som krigens første raid (av noe omfang) samt også krigens første totale seier. Selv om tyskerne året før ble drevet ut av Narvik så ble de jo ikke slått. Lofotraidet skjedde i «the darkest hour» – den mørkeste timen hvor England til da hadde tapt alt. Der var også en opposisjon i parlamentet mot krigen som ingen så noen ende på og Churchill trengte et lyspunkt.  Derfor ble Lofotraidet en veldig oppmuntring i en håpløs tid og ble slått stort opp i engelsk presse.

Over 300 av befolkningen i Lofoten rømte til England med de engelske soldatene for å gå inn i våre styrker i utlandet. Som straff kom reichskommissar Terboven og arresterte nesten hundre personer. De ble da å utgjøre de første 64 fangene på fangeleiren Grini i Oslo. Fangene ble kalt Svolværgissel.  I tillegg fikk Gestapo hovedkvarter for Lofoten og Vesterålen i Svolvær.

Der ble også satt i gang en voldsom utbygging av stillinger og bunkersanlegg etter raidet. Svolvær skal være den by i Norge som skal ha flest bunkers og kanonstillinger på 2 kvadratkilometer. Og det meste står faktisk den dag i dag.

Museet baserer seg i hovedsak på William Hakvaags lange arbeide som begynte for nesten 50 år siden.  Et arbeide som besto i og sikre seg  historiske og sjeldne gjenstander fra denne tidsperioden, fotografier og historier.  Der var også interesse i både 60 og 70-tallet for å forsøke å få til et museum fra krigens tid, men som kjent kan det være langt mellom ide og utførelse. Men det lange og seige innsamlingsarbeidet begynte sakte å vise resultater. I 1991 deltok Hakvaag på en større utstilling ved Svolværs bibliotek. I 1994 ble det satt opp en diger utstilling i Svolvær skoles aula i regi av skolestyrer Ole H. Bremnes og William Hakvaag.  Her deltok også en mengde elever med stort og smått. Det ble også arbeidet med at personer som hadde deltatt under krigen og ikke fått sin erkjennelse, nå skulle få både diplom og medalje. Slike ting er egentlig en ganske så omstendelig prosess, men vi greide i løpet av begynnelsen av 90 tallet å få tildelt 6 deltagermedaljer til deltagere som hadde blitt glemt eller av andre grunner ikke hadde fått sin heder.  Noen år senere fikk også tre til medalje med takk.

Per Frivik som ble misshandlet av Fehmer. Foto fra 1997 -

Per Frivik, var i politiet under krigen. Det var han som filte nøklene til Gunnar Sønsteby, var også med på en rekke andre farlige oppdrag. Ble avslørt i feb.45 og arrestert og mishandlet av Fehmer som var leder for Gestapo i Oslo.  Han hadde trolig blitt henrettet om ikke krigen hadde sluttet. Selv om han etter krigen fikk to høye engelske utmerkelser for at han skjulte og hjalp agenter fra Engeland, ble det ingen heder fra Norge før vi greide å få godkjent hans medalje i 1994. En stor dag!  Per Frivik var en av de 6 som vi klarte å få tildelt medalje til for sin innsats 1940 – 45.

Ved 50 års markeringen for krigens slutt ble det satt opp to store utstillinger samtidig. En på det nyåpnede posthuset og en i foajeen på rådhuset.  Begge veldig bra besøkt. Arbeidet med å få til en permanent utstilling skjøt nå fart og en rekke krigsveteraner deltok i planlegging og forberedelser. Herav kan nevnes Håkon Kyllingmark, Magnar Pettersen, Torbjørn Henriksen, Johannes Bjung, Jarle Falk Petersen, Trygve Roll Kleppstad, Anton Dahl Olsen, bare for å ha nevnt noen.  Etter et intenst forarbeide maktet man å åpne Lofoten krigsminnemuseum 15.juni 1996 i lokalene til det gamle posthuset i Svolvær. Bygget var det første som ble tatt under Lofotraidet 1941 da det også huset telegrafen i andre etasje. Byggets historikk samstemmer derfor med det museale. Siden den gang har museet greit å bygge ut utstillingene to ganger da man har fått leie mer areal.  Museet stiller ut i dag ca.140 uniformer og et stort antall unike gjenstander. I tillegg kommer ukjente fotografier, også i farge, fra krigstiden. Museet disponerer et fyldig bibliotek med en mengde sjelden litteratur om 2.v.krig. Videre er der tilgang til originale trykksaker fra krigstiden som aviser, magasiner og hefter. Museet har også egen fotosamling samt tilgang til unike bilder fra krigstiden. Dette langsiktige arbeidet har gitt det resultat at Lofoten Krigsminnemuseum i dag fremstår som Norges største utstilling av uniformer og sjeldne historiske gjenstander fra andre verdenskrig. Nå skal vi selvfølgelig ikke bare fokusere på et volum, men hvis det som stilles ut er severdig, sjeldent og har historisk interesse, så betyr omfanget av et musealt arbeide selvfølgelig mye for de besøkende. Det er nå en gang slik at det er mer interessant å se 20 sjeldne og spennende objekter enn 2.

Lofoten Krigsminnemuseum har fått utallige tilbakemeldinger fra hele verden. En engelsk krigsveteran skrev: «Must be the best museum of its kind in the world”.  I juni 2018 skrev en annen fra Australia:  “An incredible collection, so many uniforms and personal iteams. Very balanced. Show soldiers from many areas” .  Og en annen fortsatte: «Excelent collection. The collection here is a part of all our history».  Museet har en utrolig hyggelig gjestebok med tilbakemeldinger.  

Lofoten Krigsminnemuseum

Hvorfor et krigsminnemuseum?

Et museum handler om det forgangne, det som har vært og som aldri kan komme tilbake. Det skal vise små og store hendelser, knytte disse opp mot gjenstander, være tekstet slik at den besøkende kan forstå hva han ser.  Det hele satt sammen med en forsiktig pedagogikk og moralitet.  Samtidig har selvfølgelig et museum fra 2.v.krig muligheten for å bruke en mengde dramatikk i sine utstillinger, men vi har valgt å være litt mere forsiktig. På engelsk er det noe som heter «Less is more» , og denne litt tilbaketrukne måte og stille ut ting på samtidig som man beholder intensiteten i beretningen , gjør at de besøkende finner museet severdig. Museet er heller ikke laget militært, men mere som en fortelling om vanlige mennesker som måtte trekke i uniform og det med livet som innsats.  Det som er nifst med 2.v.krig er at den fant sted… for det som skjedde burde ikke ha skjedd.  Selv om mange i Tyskland var motstandere av Hitler og at også mange tyskere satt i KZ leire, så var det for mange som støttet NSDAP.  Selv om massedrapene og maskinell utryddelse av mennesker begynte først under krigen, så skulle varsellampene ha blinket hos langt flere enn det gjorde. Det som kjennetegner er hatet mot andre som våget å mene noe annet.  Og spørsmålet man stiller seg er om man vil kunne oppleve noe lignende på nytt i fremtiden? Rundt om i verden har vi, og har hatt, lignende tilstander, men da i mindre omfang en det som skjedde under 2.v.krig. Allikevel blir uttrykket «mindre omfang» malplassert når vi tenker på massakrene i Kambodsja og senere Afrika.  Der for har museet et oppslag som sier:  

 

«Det er nå over 70 år siden den største katastrofe som noen gang har rammet menneskeheten ble brakt til opphør. Krigen som strakte seg over store deler av verden fikk navnet Den 2.Verdenskrig.

Vår utstilling er ikke ment å ripe opp i gamle sår, men på en renslig måte forsøke å få frem de strømninger som var i tiden. Dette for å vise hvor lett vi mennesker kan forføres både på den ene eller den annen vei. Og- lettest når vi er unge, når vi har minst erfaring og våre motforestillinger er svake». 

 

 

Grunnen til at vi altså har Lofoten Krigsminnemuseum er at vi faktisk kan lære noe av historien, noe som vi kan ta med oss på vår videre ferd i livet og bruke i vår hverdag. Bruke i vår omgang med andre mennesker. Bruke i vår holdning til andre mennesker.  

Altså at du skal ha noe med deg ut når du forlater museet…

 

William Hakvaag juli 2018